I morgen mens jeg bad, førte Engelen meg til Domkirkekapellet. Vi sto nær Statuen av Velsignede Maria, Hjelp for Kristne, da plutselig to unge menn bragte inn en annen statue av Maria i hvit og blek blå og grå farge.
De to mennene spørte presten: «Hvor vil du at vi skal sette denne statuen?»
Presten svarte grovt: «Ingensteds! Vi ønsker ikke en annen statue. Vi har allerede én.»
Når jeg vendte meg mot venstre, dukket Den Velsignede Mor opp plutselig ved siden av Engelen og meg med Barnet Jesus i fanget. Hun bar et tunika i burgunderrødt og en vakker, gjennomsiktig slør teksturert med fine rosa roser. Vi sto alle der ved siden av Statuen av Vår Frue Hjelp for Kristne.
Den Velsignede Mor gråt mens hun sa: «Min datter Valentina, jeg ønskes ikke i denne Kirken. Kom nærmere meg og trøst mig. Jeg er så trist, og min Søn Jesus. Si mine barn at de skal be for denne Kirke — så lite ære gir de meg og så liten verdi. Når det kommer nærmere julen, burde dette være den mest glade tiden av året, men for meg og min Søn, er vi svært trist over denne Kirken.»
Jeg gråt mens jeg lyssnte til Den Velsignede Mor og kjente Hennes dype sorg. Jeg klemte Henne i et forsøk på å trøste Hende. Selv slørfallet litt over Ansiktet hennes, og jeg flyttet det tilbake forsiktig. Barnet Jesus var dypt urolig og svært trist.