søndag 7. oktober 2012

Rosenkranzfestival.

Den salige mor snakker etter den hellige tridentinske offermessen i sykehuset på rommet i Göttingen gjennom hennes instrument og datter Anne, som har de mest alvorlige soningslidelser og bare kan gjenta budskapet med et fløyt.

I navnet til Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd Amen. I dag, 19. søndag etter pinse, rosenkransfestdagen, sier Den salige mor noen ord.

Vår Frue sier: Jeg, deres kjære mor, snakker til dere i dag gjennom mitt villig, lydig og ydmyk instrument og datter Anne, mine elskede barn, mine elskede troende, mine elskede følgere og små flokken.

Min kjære lille en, din himmelske mor har ikke glemt deg. Hun er med deg, bare du blir skadet fra alle sider fordi du ikke forstås. Du føler deg ensom og forsaket. (Mk 15:34) Det er ingen som står ved siden av deg. Sa jeg ikke til deg i begynnelsen av innvendingene og profeti: En dag vil du være helt alene, fordi det du lider ikke blir forstått. Prestenes apostasi har økt. De ønsker å fortsette med sin egen vilje.

Med deg er det annerledes, min lille en, enn i 'Advarselen'. Dette handler om noe større: om den hellige offerfestdagen til Min sønn Jesus Kristus, som nesten alle prester ikke lengre feirer og har forlatt Min sønn, inkludert myndighetene opp til overhodet av Den øverste Hyrden.

Han har fornærmet deg, min lille en, fordi han vet om disse meldingene og profetiene som jeg har kommunisert med deg. Bare du er i slutten. Som et orm som ble trampet under føttene, ligger du på jorden. (Første bok av Salmer 22(21),2) De vil ikke hjelpe deg opp. Du kan ikke si hvor langt du har kommet. I uker, dag og natt, lider Frelseren i deg agoni, agoni fra timene på Oljeberget (Mt 26:56) for det nye presteskapet, selv om du ikke tror det. "Det er ingenting galt med presteskapet," som de sier i modernismen. Men troende får et brødstykke fordi de ikke innser at disse sakrilegene til moderne prester øker.

Noen troende er blant dem, som venter på Frelseren i sine hjerter med så stor lengsel. Frelseren har barmhjertighet overfor disse små og gir seg selv til dem, ikke gjennom prestenes sønner. Han selv gir dem mannaet, himmelens brød, slik at de kan fortsette å leve og ikke være i mørket.

Du, min lille en, er omgitt av den dypteste mørkhet fordi ingen forstår deg og du vil ikke bli forstått. Du klarer det ikke. De tror de hjelper deg. Men dette er ikke sant. De sier at du bare tenker på deg selv. Hvor mange rosarier, kjære lille budbringer, ga du din mor i dag? Et helt beholder. Hele dagen har du kun tatt vare på Meg. Du tillater deg ingen tid for deg selv. I uker har du nesten ikke fått noen søvn. Folk tror ikke at du kan leve slik lengre. Ja, som en orm ligger du på jorden, som en orm som er blitt trampet ned. (Første bok av Salmer 22(21),7) Frelseren i deg må lide forferdelig.

Hvor tung denne verdensforestilling har blitt. Man legger ikke merke til den. Man sammenligner henne med profetinnen av slutten av tiden, som har et helt annet oppdrag. Den elitiske gruppen er blitt mye mindre, fordi veien er bratt og vanskelig og blir enda vanskeligere. Man tror og tror likevel ikke. Man elsker og elsker ikke nok.

Min lille en, slik ser det ut med din verdensforestilling, som skulle være den største. Du er ved slutten og vet ikke hva du skal gjøre lengre. "Det kan ikke gå videre slik," sier du. Du sysselsetter deg fremdeles og gjør alt, ikke bare for å distrahere deg selv, men for å gi glede til andre, men du lider uten slutt. Du vet at du sa ja og er fortsatt overbevist om det.

Men dine krefter er så utmattet at du tror du ikke kan komme ut av denne dilemmaet av deg selv, din egen vesen. Du kjenner ikke igjen deg selv lenger. Sjelen er demoralisert. Kroppen gir ingen mer. En sykdom jager den neste og du spørr: "Vilte Frelseren ønske dette? Ja, slik hardt er lidelsen. Det er nesten umulig å holde ut. Disse tankene holder deg opptatt. Hvorfor? Fordi du ikke kan gå videre og ingenting skjer og det er ingen hjelp. Da er mennesket ved slutten.

Og nå, min lille en, må jeg kanskje ta avskjed med deg. Din mor håpet at du skulle bli hjulpet. Hun har bedt og bønnet for deg, men når den slitte kroppen er ved slutten. Og dette er tidspunktet som nå er nådd. Jeg kan si deg ingenting annet enn din kjære mama at jeg elsker deg og at jeg vet at du har gjort alt, men du ble ikke forstått. Ikke før i dag. Og du blir ikke hjulpet lenger.

Kjære mamma, det er over. Jeg vet det.

Gudsmoren: Det kan ikke fortsette slik. Du kommer ikke opp, min lille. Man har trodd at fordi du gjør så mye, leker du. Motsatt, du bringer frem det siste av deg selv. Det kan ikke fortsette, min lille. Nå er slutten nådd!

Maria med barnet elsker oss alle og gir oss din velsignelse!

Refleksjon: Dypt rystet av tårer bad vi den salige moren, kalte, ba og anmodet Hennes om å ha nåde over hennes kjæreste barn og vårt, fordi verdens misjon må fortsette. Vi er så hjelpeløse og svake.

Alt liv hadde forlatt Annes kropp. Med store øyne så hun på et sted. Det var den salige moren som fikk se henne. Hun falt sammen, og hennes kropp lå livløs foran oss. Vi trodde at hennes død hadde inntreffet.

Plutselig og uventet skjedde da det store under! Vi kunne ikke forstå det så raskt. Anne så på oss i lang tid og stammet: "Jeg kunne ikke la dere alene! Jeg har hørt eders bønn." Liv hadde returnert. Deretter sov hun inn i våre armer av utmattelse.

Gloria in excelsis deo! Lovet og priset være den allmektige og alvidende Gud, vår kjærlige Far i himmelriket. Gjennom forbønnen til våre kære mor og dronning har dette under skjedd. Full av takknemlighet lovet og priset vi Gud og vår kjæreste mor, som hadde lova oss et under denne dagen med hennes rosar. Det var gjort. Takk, takk, takk hele himmelriket.

Den himmelske Faren sa da gjennom Anne at det ikke vil komme noen meldinger fra himmelen i en stund, til hans kjæreste barn Anne har kommet seg etter sin alvorlige soning. Denne tausheten hos den himmelske Faren uttrykker også Hans skuffelse og fiasko med sine presterbarn. Dette har rystet Ham så mye at Han ikke lenger kan snakke. Dette har Han betrodd til sin budbringer Anne.