Fremtoningene av Vår Frue i Beauraing
1932-1933, Beauraing, Belgia
Den 29. november 1932, omtrent klokken 6 på kvelden: Herr Voisin ber sine barn Fernande (15 år) og Albert (11 år) å gå og lete etter sin søster Gilberte (13 år) ved den nærliggende internatskolen til « Sœurs de la Doctrine chrétienne ». På veien inviterer de to venner, Andrée Degeimbre (14 år) og hennes søster Gilberte (9 år), med seg.
De fire barna, tre jenter og Albert, gikk mot klosterporten for å møte Gilberte Voisin, inngikk området og passerte nær jernbanedammen som skjærmede klostergården. Etter at Albert hadde banket på døren, snudde han seg om og med et uttrykk av overraskelse i ansiktet, så mot dammen og ropte ut: “Se! Den salige jomfru, kledd i hvitt, går ovenfor broen!” Jentene så og kunne se den lysende figuren til en dame kledt i hvitt som gikk midt i luften, hennes fødder skjult av en liten sky.
Portieren, Søster Valeria, åpner døren. Da barna forteller henne at de har sett jomfruen, nekter hun å tro dem og kaller alt dette for “tull”. Gilberte Voisin, som kommer fra sin time, vet ikke hva som skjer. Når hun når døren ser også hun jomfruen på broen. Med mye frykt løper barna hjemme, likevel besluttet de å komme tilbake neste dag.
Neste dag, 30. november, dukker den salige jomfru opp igjen på broen. Den 1. desember viser hun seg selv, forsvinner, dukker opp igjen nær tørst (nå stedet for alteret) og går deretter under en gren av nærliggende hagtorn, nær hageporten. Der vil hun vise seg trettitre ganger, til den 3. januar.
Hun bærer et langt hvitt kjole med lys blå nyanser. På hodet kan de se en lang hvit slør som faller på skuldrene hennes. Tynde lyse stråler smelter fra hodet hennes, dannende en krone. Hendene hennes er sammen i bønn og hun lender.
De fem seerne barna
Etter den salige jomfruens opptreden på kvelden 1. desember ble den lokale presten, Fr. Lambert, spurt av morene til barna og rådde om taushet, selv om dette naturligvis viste seg vanskelig, da historien begynte å spre seg rundt i byen. Neste kveld, 2. desember, spurte Albert frue hvordan hun var den uflekkede jomfruen, til hvilken hun lender og nikket med hodet, og når spurt hva hun ønsket, sa hun enkelt: “Vær alltid gode”, ord som fremkalte svaret “Ja, vi vil alltid være gode”.
Tirsdag 6. desember sa barna rosariet under åpenbaringene første gang på Fr. Lamberts forslag og ble belønnet med å se et rosarie på den høyre armen til jomfruen, en praksis som fortsatte gjennom de resterende åpenbaringene.
Neste kveld så barna igjen Jomfruen, som ifølge dem ikke sa noe, og etter dette ble de undersøkt av fire leger. De vitnet om deres gode mentale og fysiske helse samt den synlige ærlighet i svarene deres. De ble nært overvåket for å sikre at de ikke kunne snakke med hverandre, og når hvert møte var over, ble de spurt separat om hva de hadde sett.
Torsdag 8. desember, på den uplemmede unnfangelses festdag, samlet seg en folkemengde på omkring femtusen for å vente på et stort under; men de så bare barna i ekstase, utøstelige av tennsly som ble holdt under hendene deres, nålestikk eller lys som ble skint inn i øynene deres. En av legene til stede vitnet om at ingen tegn på brenning ble funnet på barnas hender, selv om de burde ha fått førstegrads forbrenninger.
Den 29. desember så Fernande den salige jomfru med et hjertet av gull omsluttet av stråler, og dette ble sett av to av de andre barna den 30. desember, da vår frue gjentok frasegnet: “Bed, bed meget”, som bare Fernande hørte. Den siste dagen i 1932, 31. desember, så alle barna Marias gullhjerte. Dette har blitt sett på som et tegn på en forbindelse mellom Beauraing og Fatima, med sin vektlegging av fromhet til den uplemmede jomfruens hjerte.
Den 1. januar 1933 snakket Maria til Gilberte Voisin og ba henne om å “Bed alltid”, med vektlegging på alltid; dagen etter fortalte hun dem at den 3. januar, som skulle vise seg å være det siste møtet, ville hun snakke med hver av dem separat. En meget stor folkemengde, anslått til mellom tretti- og femtusen mennesker, samlet seg kvelden da barna begynte sin rosarie.
Etter å ha snakket først med den yngste barnet Gilberte, fortalte hun henne en hemmelighet som ikke skulle avsløres, og sa: “Farvel”. Deretter snakket hun med Gilberte Voisin og delte med seg det som har blitt sett på som Beauraings hovedloven, “Jeg vil omvende syndere”, samt å gi henne en hemmelighet og si: “Farvel”. Albert ble liksom gitt en hemmelighet og takket av, mens til Andrée sa hun: “Jeg er Guds mor, himmelens dronning. Bed alltid”, før hun tok avskjed med henne på samme måte som de andre, viste hennes gullhjerte før hun endelig sa til Fernande: “Elsker du min sønn? Elsker du meg? Da ofre deg for meg. Farvel!”.
I lys av hva som skjedde i Tyskland, med den umiddelbare trusselen om at nazistene skulle få makten, kan vi forstå hvorfor vår frue var så insisterende på behovet for bønner.
Opptredenerne skapte enorm oppsikt og debatt over hele Belgia, da rapportene ble spredt i aviser og tidsskrifter. Den antiklerikale pressen tok vanligvis en negativ linje: mesteparten av deres rapportering var imidlertid slurvete eller sekundær, og kunne lett motbevises. Over to millioner mennesker besøkte Beauraing det første året, og det ble meldt om tallrike helbredelser. Barnene giftet seg alle og fikk familier på egen hånd; de så seg selv bare som instrumenter for å gjøre Jomfru Marias budskap kjent.
Broen hvor Jomfru Maria først dukket opp
Biskopen utnevnte en undersøkelseskommisjon i 1935, og arbeidet fortsatte under hans etterfølger. Det var ikke før juli 1949 at helligdommen ble offisielt anerkjent og to viktige dokumenter utgitt. Det første omhandlet to av de mange helbredelsene som hadde skjedd i Beauraing, og erklærte dem for å være miraculous. Det andre dokumentet var et brev til presteskapet hvor biskop Charue sa: “vi kan med full ro og forsiktighet påstå at Himmelskvinnens Dronning dukket opp for barnene i Beauraing vinteren 1932-1933, særlig for å vise oss i hennes morlige Hjerte den angstefulle appellen om bønner og løftet om hennes mektige formidling for syndernes omvendelse”.