Den himmelske Fader taler

Fremtoningene av Vår Frue i Heede

1937-1940, Heede, Ems, Tyskland

Det er kvelden 1. november 1937, på Allhelgensdag. Maria Ganseforth (født 30. mai 1924) og hennes søster Grete (født 12. januar 1926) fra Heede har bedt om Toties-Quoties avlat for de døde denne kvelden. Under en pause i bønnen står de ved inngangen til tårnet på nordsiden av kirken. Grete ser ned mot gravene på den nærliggende kirkegården og merker et lysende skinn mellom to livstrær, omtrent tre fot over bakken, og kort tid etter en lysende kvinnelig figur. Skremt fløster hun til sin søster: "Jeg tror Moren Gud stod der." Maria svarer spontant: "Du må være gal, du kan ikke se Moren Gud!" Deretter går begge søstrene tilbake i kirken for å fortsette bønnen for de avdøde sjelene. Den kvelden ser også Anni Schulte (født 19. november 1925) og Susanne Bruns (født 16. februar 1924) fra Heede den merkelige oppstandelse på kirkegården der. Adele Bruns (født 22. februar 1922), nervøst holdt tilbake og råder til å gå hjemme, ser ingenting uvanlig.

"Du er gal!" - Disse ordene vil høres mange ganger av de seende barna i Heede. Den svært sensasjonelle hendelsen i Heede skjedde nå for over 50 år siden, men det finnes fortsatt tvil om påliteligheten til utsagnene. De var mellom 11 og 14 år gamle da. Selv deres mødre tror at barna har blitt offer for en sanselig illusjon. Johannes Staelberg, som var prest i Heede fra 1930 til 1937, er også skeptisk. Han vil forlate Heede året for oppstandelsen. Hans etterfølger fra 1938 til 1966 er presten og geistlige råd Rudolf Diekmann.

Ennå kvelden den første oppstanden går fru Ganseforth til pastor Staelberg. Presten setter senere på papir: "Kvelden Allhelgensdag 1937, omtrent klokken 20:15, kom fru Ganseforth til meg og fortalte at hennes barn hadde sett Moren Gud på kirkegården. Jeg svarte imidlertid ikke." Fru Ganseforth gir følgende beskrivelse av samtalen: "Pastor Staelberg sa ingenting i det hele tatt. Han sto foran meg med armene krysset og så fremfor seg selv. Så sa jeg: Det kan ikke være, Moren Gud kan ikke komme ned fra himmelen og stå på kirkegården! Presten svarte: 'Vi vet ikke, det må ses.'

Fra den første til trettende november 1937 ser Anni Schulte, Grete Ganseforth, Maria Ganseforth og Susanne Bruns åpenbaringen hver dag. De ser, som de selv fastslår med full overbevisning, Jomfru Maria. Hun står omtrent én meter over jorden på en blåhvit sky. På hodet bærer hun en gyllen krone. Et hvitt slør faller fra hode til skyen begge sider. I venstre hånd sitter det oppreist barnet Jesus, kledd helt i hvitt. Han holder i høyre hånd en gyllent kulde som har et gylden kors stikkende ut av den.

Skepsis forblir blant sognepresten og mange landsbyboere, selv nærmeste slektninger av barna. Men de svarer med overbevisning: «Du kan si hva du vil, vi har sett Jomfru Maria.» Barna holder fast på sin påstand i år. Med noen avbrudd varer synene til november 1940, da de ser Jomfru Maria, mest sammen med barnet Jesus, omtrent 105 dager.

Kort rapport fra pastor Diekmann om åpenbaringene i Heede

Det sirkulerer alle slags falske rykter om åpenbaringene i Heede. Siden man kun kan møte slik rykter med sannheten, gir jeg deg hermed den følgende korte rapporten som er sant. En kirkelig dom skal ikke forventes ved denne.

Den 1.11.1937 så fire jenter fra Heede i alderen 12 til 14, Anni Schulte, Grete Ganseforth, Maria Ganseforth og Susi Bruns åpenbaringen. Åpenbaringsstedet er omtrent 35 meter nord for kirketårnet mellom tre livstrær (sypresser) i gravlunden rundt sognekirken bygget i 1485. Barna beskriver enstemmig åpenbaringen slik: Omtrent 1 m over jorden står Jomfru Maria. Under henne er det en blåhvit sky. Føttene hennes er ikke synlige. På hodet bærer hun en rikt utsmykket gyllen krone uten edelstener. Formen stemmer ikke med noen kjent til nå.

Kledd er Jomfru Maria i et hvitt kappe som er beltet om livet med et snor omkring 1 cm tykt. På toppen av hodet bærer hun en uigjennomsiktig slør, delvis skjult av kronen, av hvit farge. Håret er ikke synlig. Kappen og sløret faller lodrett i noen fold ned til skyen. Ermerne på kappen går til handlekanten omtrent dobbel armbredde. Kappen og sløret har ingen utsmykking. De to endene av snoret når ned til omkring 30 cm over skyen på høyre side. I venstre hånd, som er dekket av sløret, sitter barnet Jesus. Han bærer et hvitt, uutsmykket og ubeltet kappe. Føttene er barebeinte.

Ermene på kjolen når til albua. Hodet er udekket. Barnet har blondt hår, lett bølget øverst, riktig bølgd nederst og når ned over ørene. I sin høyre hand bærer barnet Jesus en gullkule, fra hvilken et gult kors stikker ut. Kula og korset er uten pynt. Jomfru Maria legger sin høyre hånd lett på kula slik at korset synlig stikker gjennom mellom ring- og langfingeren. Barnene anslår morens alder til 19 år, barnet til ett til to år. Mor og barn ser mot barna. Åsynet står i en lys, oval glans som omgir Jomfru Marias figur med en bredde på 30-40 cm som et lyst uten klare stråler. Slik dukket Jomfru Maria opp i kortere og lengre mellomrom totalt over 100 dager fra da til 3. november 1940. Ansiktsuttrykket var vanligvis vennlig, noen ganger smilende, noen ganger alvorlig, særlig tidlig i 1940.

Under bønner og sang, også når barna gjorde tegnet av korset, og da de på navnedagen til Maria sa: "Vi gratulerer deg med navnedsdagen din!", ble åsynet mer lysende og vennlig. Den andre dagen, Allhelgensdag 1937, og på skjærtorsdag 1938 dukket Hun opp uten barnet Jesus med et alvorlig uttrykk i ansiktet.

De første åsynene var daglige fra 1. til 13. november 1937. En gang under denne perioden velsignet Jomfru Maria barna, slik presten gjør det. Den 13. november dukket Hun opp med et særlig alvorlig uttrykk i ansiktet. Dagen etter, søndag den 14. november 1937 tidlig om morgenen, ble barna ført til Statens Sanatorium og Sykehjem i Göttingen (galehus) på initiativ fra de sivile myndighetene (Gestapo). Under oppholdet som varte flere uker viste det seg at barna var friske. Forsøk på å påvirke dem suggestivt for å få dem til å avstå fra deres såkalte "avvikende adferd" mislyktes. Barna ble deretter ført (dag før jul) til Marienhospitalet i Osnabrück for et fireukers opphold (for å komme seg).

Mot slutten av januar 1938 fikk de lov til å returnere til Heede. På Marienhospitalet hadde det blitt sydd fire like kjoler til barna, siden klærne deres som de hadde brukt seks uker i Göttingen så ut etter dette. Da de ble ført bort fra Heede ga Gestapo dem ingen tid til å skaffe seg skifteskjortene, og barnas foreldre nektet å bringe noen til Göttingen, rettmessig erklærende til Gestapo: "Den som tok barna til Göttingen burde også ta vare på dem. Barna hører hjemme i Heede." Senere da et bilde av de fire barna i samme kjole ble publisert, gjorde folk spottende bemerkninger om denne "uniformeringen" av de fire nådige, siden dette "ikke ga godt inntrykk." (De som kritiserte på den måten hadde ingen anelse om hvordan barna fikk tak i de fire like kjolene i nødstunden).

De fire synsbarna Margarethe (Grete), Susanne (Susi), Annie og Maria

Barnene hadde ingen apparisjoner under deres fravær fra Heede (unntatt de individuelle apparisjonene til Grete G., som ble kjent for presten først senere). Etter hjemkomsten fikk barnene lov å besøke kirken (ifølge instruksjoner fra Gestapo) og gå veien gjennom gravlunden. De var imidlertid strengt forbudt å besøke apparisjonsstedet i gravlunden. De holdt seg også til dette forbudet. (Barnene hadde blitt truet av Gestapo med at hvis noe slik skjedde igjen, ville de bli tatt så langt borte fra Heede at de ikke skulle se hjemmet sitt igjen. Barnene sto under denne tunge pressen i forbindelse med hendelsene som fulgte).

Likevel så to av barnene - de andre to var fraværende - kort tid etter hjemkomsten apparisjonen for første gang 2. februar 1938 fra engene bak husene sine, ikke langt unna kirkegården, først på det gamle apparisjonsstedet i gravlunden. Siden Heede gravlund er om lag to meter høyere enn omegnen, kan stedet ses flere hundre meter bort, særlig om vinteren når trærne mangler løvverk. I mellomtiden hadde den tidligere lokale presten frasagt seg stillingen sin for viktige årsaker. (Gestapo hadde krevd hans overføring!) Etterkommeren var ennå ikke kommet. (Forfatteren av denne rapporten.) Den kirkelige administrator som da oppholdt seg i Heede fikk ikke vite om denne apparisjonen under sitt opphold der).

(Det bør også rapporteres at i de første fjorten dagene med apparisjoner strømmet en stadig voksende mengde mennesker til Heede, slik at det 13. november 1937 sannsynligvis var langt over 10 000 fremmede i Heede, mange av dem hadde kommet med kjøretøy av alle slag, noen fra lang vei. Slik ble en anledning til å regulere trafikken ved polititjeneste, men ingen grunn til å bringe barnene på sykehus i uker).

Barnene følte seg indre drivt til å be hver kveld i mindre eller større avstand fra gravlunden. Kveldstid ble vanligvis valgt for dette formålet, fordi bare slik kunne de holde møtene med apparisjonen hemmelig og fordi de også var hindret av skole og arbeid om dagen. Apparisjonen dukket opp i mindre og større intervaller innen tre år).

Barnene så ikke alltid alle apparisjonen, selv om de alle var tilstede. Noen ganger så bare ett barn den, noen ganger to, noen ganger tre, og noen ganger alle fire. Barnene undret seg på om det var deres skyld hvis de ikke så Vår Frue. De kunne imidlertid ikke finne ut av det. Det kan antas at en viss fortrinnsbehandling av enkelte barn burde være et trøst i lidelse og en oppmuntring til godt).

Noen ganger så barnene først en skygge og deretter Vår Frue, noen ganger bare skyggen. En dag så de Vår Frue stå i gravlunden fra et betydelig avstand. Da spurte de: "Hvis du er fra Gud, kom nærmere!" Derpå flyttet apparisjonen seg om lag 70 meter nærmere dem. I den følgende tiden dukket Vår Frue opp oftere, også nærmere husene til Ganseforth og Schulte. Men alltid dukket Hun opp i området mellom disse husene og gravlunden).

Hvis det var mulig for barnene å gå nærmere gravlunden uten fare, dukket apparisjonen bare opp når barnene gikk nærmere gravlunden, slik at de alltid ble ledet tilbake til gravlunden, hvor Vår Frue også sa farvel senere).

Varigheten av apparisjonen var fra 5 til 30 minutter. Selv om apparisjonen dukket opp på ulike steder, skjedde det aldri at Hun dukket opp på flere steder samtidig, selv om barnene noen ganger ble adskilt og ikke kunne kommunisere med hverandre. (Omtrent femten forskjellige apparisjonssteder ble notert utenfor gravlunden).

Hovedbønneplass i Heede

Under de tre årene med oppsyninger har det blitt fastslått at eksterne eller personlige innflytelser fra tredje part ikke kunne ha noen effekt på oppsyningen. De kirkelige overordnede og prestene som var ansatt i Heede på den aktuelle tiden holdt seg helt utenfor saken, slik at deres adferd ble generelt tolket som avvisning, også av dem nærmest dem.

Barnene er enkle landsbybarn, fromme og usøylede, men uten noen særlig fremtredende eller ekstraordinære dyder, med små feil som vanligvis tilhører barndommen. (Det er interessant å merke seg at barnas karakter representerer de fire temperamentene).

Hvordan oppførte barnene seg under oppsyningene? Når de sto og bad, falt de plutselig på knærne. Deres holdning var bemerkelsesverdig rettoppstående, øynene fiksert rett fremover, så snart oppsyningen ble synlig for dem. Vitnenes vitnemål viste at barnene noen ganger var ufølsomme for ytre sanselige inntrykk så lenge oppsyningen varte. Noen ganger var de imidlertid klar over sin omgivelse, snakket med tilstedeværende og kunne forstå deres ord. Spørsmål de stilte til oppsyningen kunne høres av dem som var til stede. Barnenes adferd avhengt ikke av værforholdene. De knelte på bakken ute selv i meget hardt vær under de svært kalde vintrene disse årene, inkludert minus 21 til 30 grader Celsius, og i snø og regn.

Barnene snakket med Vår Frue og stilte Spørsmål om hva hun mente om det som skjedde, for eksempel om de skulle bygge en kapell, hvilken yrke de burde få lov til å ta opp. De ba oppsyningen om å avsløre seg selv. (Det vil si, å indikere hvem Hun var.) Svaret møtte ikke barnas, deres slektningers og bekjentnes forventninger.

Fader Staehlberg (forløperen til den nåværende Fader Diekmann, fjernet av Gestapo) fikk et spørsmål stilt til Vår Frue av barnene under de første dagene med oppsyninger. Et direkte svar ble aldri gitt. Ellers stilte presteskapet ingen spørsmål eller lot dem stilles. Vår Frue talte bare noen få ord. Barnet Jesus smilte på alle spørsmålene, men svaret aldri. La oss nå liste opp dagene da noe spesielt skjedde og når Vår Frue snakket.

Soknekirken St. Peter hvor barnene bad

På Marias himmelfartsdag i 1938 flyttet Vår Frue seg fra oppsyningsstedet langs stien som går rundt kirkegården mot kirken og prestegården. Hun ble usynlig for barnene når hun forsvant bak hjørnet av prestegården. Dette hendelsen, samt noen andre, tyder klart på at barnene så noe som var tilstede utenfor deres person (det vil si, ikke en omtrent eidetisk entitet fra sin egen fantasi!), ellers kunne et hushjørne ikke ha blokkert synet deres.

I anledning av Marias himmelfart i 1938 spurde barnene, "Mor, vis oss din himmelfart!" Deretter flyttet oppsyningen seg oppover, Vår Frue smilte og velsignet, mens Barnet Jesus vinket med sin venstre hånd.

I 1938 dukket Vår Frue opp for Anni på det første oppsyningsstedet to fredager av Hjertets hellige fridag, mens hun gikk gjennom kirkegården på vei til messe. Ellers så barnene aldri mer oppsyningen fra dette stedet hvor de først hadde sett henne, selv om de passerte her nesten daglig.

Den 7. april 1938 hørt Anni ordene, "Barn, bed mye mer!"

Den 12. mai 1938 spørte Grete, "Skal vi hente syke folk?" Svar: "Ikke enda!"

Spørsmål: "Skal vi komme tilbake hver kveld?" Svar: "Ja!"

Den 5. april 1939 stilte Mary spørsmålet som aldri hadde blitt stilt før, "Mor, hva vil du bli tilbedt for?" Svar: "Som Verdens Dronning og fattigesjelenes dronning."

Spørsmål: "Hvilken type bøn skal vi da bruke for å tilbe Deg?" Svaret var: "I den laurentsiske litanien."

Den 24. oktober 1939 hørt alle fire barna ordene: "Avslør alt det jeg har fortalt dere til presteskapet!"

Den 26. januar 1940 så Mary Guds mor ut svært trist og gråtende. Da hun ble spurt, "Mor, hva er galt?" Svarte hun: "Barn, bed!"

Den 29. september 1940 sa Grete, "Mor, velsign bispedømmet vårt!" Deretter velsignet Guds mor det. Samme dag fant den høytidelige konsekrasjonen av Osnabrücks bispedømme til Vår Frue sted.

Den 19. oktober 1940 så alle fire barna Vår Frue. Da de første ti bønner i rosariet ble bedt, falt barnene plutselig på knærne, som de vanligvis gjorde når åpenbaringen ble synlig for dem. Mary Ganseforth bad høyt: "Heil, Dronning!" Deretter stilte hun, som vanlig, en rekke spørsmål, blant annet: "Skal vi bygge en kapell eller en grotte? Vi vil gjerne. - Mor, hva vakker du er!" Midt i å stille spørsmål ble barnene plutselig tause. Denne tilstanden varte omtrent ti minutter. Deretter spurte ett av barna: "Mor, hvilken syk person ønsker Du å helbrede?" Svar: "Jeg vil bare helbrede dem som kommer med den rette holdningen." (Inntil august 1943 hadde presten i Heede rapportert fem helbredelser av syke til sin overordnede, noe han ikke trodde kunne forklares naturlig). Deretter spurte barna: "Mor, velsign vårt prest og vårt kapellan!" Den salige mor velsignet dem da. Når åpenbaringen hadde forsvunnet, fortalte barnene at de under dens forsvinning hadde mottatt en melding med følgende ord: "Fortell dette bare til paven!"

Senere, da det ble spurt om hendelsen, viste det seg at hvert barn hadde mottatt meldingen. Det er verdt å merke seg at ingen hadde ventet noe spesielt denne dagen. Barnene var i arbeidsklærne sine, så de skjønte ikke å gå til presten for å melde fra. Bare på insistering fra slektningene gikk barna dit. Åpenbaringen fant sted den dag på sognetuften, omtrent 130 meter fra kirkegården. Barnene så det svært nær seg selv. (Meldingen ble sendt til nuntien i Berlin etter en stund, men fremdeles under krigen).

Sankt Peters Kirke der Barnene Bad

Den 1. november 1940 så alle fire barna apparisjonen på den nevnte engen, men omtrent 50 meter nærmere kirkegården. Det ble bedt: "Velsign deg, Maria, velsign meg, ditt barn!" Barnene spørte igjen de vanlige spørsmål og ba stadig mer dringende om velsignelse, og sa: "Velsign oss, mor, for vi er dine barn! Vi vil gjøre alt du sier! Fortell oss din ønske! - Mor, gi oss din velsignelse igjen, mor, gør det! - Mor, opplys vårt overhode, mor, velsign vårt sogn! Velsign de syke, mor, velsign brødrene på feltet! - Mor, velsign alle som er til stede!" Grete ropte i slutten: "Mor, skal du komme igjen?" Svar: "Ja!"

Den 3. november 1940 så barna Vår Frue for siste gang, alle fire på første apparisjonsstedet i kirkegården. Barnene spørte igjen mange spørsmål. Plutselig ble de stille. Etter en stund ropte Susi høyt: "Mor, hvorfor beveger du leppene dine? Snak høyere. Jeg forstår deg ikke." Hun ble ganske opphisset over dette. To ganger til ropte hun slik i mellomrommet. Tredje gangen gråt hun høyt. De som var til stede, noen slektninger, begynte også å gråte da de så barnets oppførsel.

Liksom den 19. oktober 1940 hadde Vår Frue snakket med hvert barn individuelt. De andre barna så bevegelsen av leppene, også hvordan Vår Frue ga velsignelse til hver ender etter deres hemmelighet, men de kunne ikke høre noe. Til slutt sa Vår Frue: "Dere skal holde denne hemmeligheten for dere selv og fortelle ingen!"

Rekkefølgen i åpenbaringen av hemmelighetene synes å ha vært: Grete, Anni, Maria, Susi. Etter at alle hadde mottatt sin hemmelighet og velsignelsen snakket Vår Frue til de fire sammen: "Nå, kære barn, som avskjed, enda en velsignelse! Bliv trofaste og gode mot Gud! Bed rosariet ofte og med glede! Nå, adjø, kære barn! Farvel i himmelen!" Grete utbrøt: "Så skal du aldri komme tilbake? Kjæreste mor, kommer du ikke til oss en gang i rosarimåneden?" Svar: "Nei." (I Heede feires november som rosarimåned.) "Mor, gi oss velsignelsen!" Sa barna og fikk også velsignelsen. "Velsign også all presteskapet!" Hun ga den siste velsignelsen på denne bønnen. "Takk, mor!" ropte barna etter den avreisende mora, og gråt høyt. De andre som var til stede gråt også.

Barnene gikk straks til prestegården og fortalte presten om det. De gjorde et bemerkelsesverdig alvorlig inntrykk. Grete kunne nesten ikke holde tilbake tårene enda nå. Hun sa at hun hadde så mange ting å spørre om. Før de dro, ba barna presten om velsignelse, noe som er ganske uvanlig der og barnene aldri gjort før. Hjemme var de også nedtrykt de neste dagene. "Jeg ønske Hun hadde tatt meg med!" sa en av dem. - Så mye om hendelsenes egentlige forløp.

Konsekvensen av hendelsen, så vidt man kan se, er god. Barnene, deres nærmeste slektninger, deres samfunn og også deres nærme og fjerne omgivelser blir religiøst oppmuntret. Særlig fromheten til Maria har fått en kraftig løft. Hver katolikk vil underkaste seg kirkens dom, som ennå ikke er uttalt. Invokasjonene "Universets Dronning" og. "Dronningen av de fattige sjelene" kan brukes i det minste privat. Helliger og lærde har allerede sagt og skrevet mange vakre ting om innholdet i disse invokasjoner.

undertegnet Rudolf Diekmann, prest, Heede på Ems, 29. juni 1941

Heede Bedsite (gammelt foto)

Det følgende er et utdrag fra kapellan Wunrams rapport...

Budskapet

Alt skapelse danner en enhet i Guds øyne. Hvert vesen lever sitt eget liv, men står i avhengighet og forhold til hele. Over dette er det et høydepunkt, en overherredømme og underordning. På toppen av skapelsen står Kristus, om hvem Paul sier: "Alt ble skapt gjennom Ham og for Ham. Han er hode for universet. Han er den førstefødte før all skapelse. For i Ham og på Ham ble alt skapt, som er i himmelen og på jorden, synlig og usynlig, enten troner eller makter eller myndigheter eller herskere. Alt er skapt gjennom Ham og for Ham. Han er før alt, og universet har sin eksistens i Ham. Han er også hode over sitt legeme, nemlig kirken. Han er begynnelsen, den førstefødte fra de døde, slik at han skal ha førstestillingen i alt." "For det var Guds råd å la all fullhet bo i ham." Her og i prologen til Johannes' evangelium gis et overblikk over skapelsen med Kristus som hode, mot hvem alt ble skapt (Kolosserne)!

Kristus forener i seg selv den guddommelige og skapte naturen. Ved sin guddommelige natur er han Sønnen av den evige Faderen og står i intim kjærlighetsforening med den tredje guddommelige person, Den Hellige Ånd. Ved sin menneskelige natur summerer han som mann alle nivåene av skapelsens vesen. For allerede peker Gregor den store på at mannen eier materiens vesen, livet sammen med plantene, sansene sammen med dyrene og sjelen, det åndelige liv sammen med englene. Slik forener han i seg selv og forener skapelsen. Dette om så meget mer fordi til det skapte vesnet hører av natur også det guddommelige vesen for ham. Han har dette fra evighetens tid. Men når vi ber i Trosbekjennelsen: "Han tok kjøtt på seg gjennom Den Hellige Ånd fra jomfru Maria", da kommer forbindelsen mellom Skaperen og skapelsen til oss her. Maria er den levende og bevegelige skapningen som, tilkalt av Gud, sier sitt frie ja til Gudsønnens inkarnasjon. Slik kan hun senere bekjenne: "Høy lov alle slægter." I Maria møtes Skaperen og skapelsen. I Kristus blir derfor Skaperen og skapelsen én.

I den historiske synen står Maria og forblir fremfor Jesus Kristus. For fra Hende tok Han kjøttlig form. Sikkert "kommer alt fra Kristus", også Maria, men alt begynner gjennom Maria, også Kristus! I ideenes syn har Johannes og Paulus for seg det grandiose bilde som Gud hadde i sinnet ved skapelsen, hvilket han realiserte i tiden. Til denne synen, til dette bildet hører også mislykket med hans skaperverker og på den andre siden det heltemodige livet og utholdenheten av tjenesten for Gudsmenneske som kom til gjennom det. Med andre ord, nødvendig lidelse og soning av Gudsmenneske. Men også den fullendte kjærligheten mot Faderen og brødrene, som virker i Gudsmennesket. Så sa Paul: "For Gud var det velbehagelig å la fullehet bodd i Ham.... Og gjennom Han å forene alt med seg selv, gjøre fred ved hans blod på korset, alt himmel og jord!" Kol 1.4.13.ff. Slik er Maria forbindelsen mellom Adventen og dens fullbyrdelse. Kristus har kommet, men han skal ennå komme. Han kommer i sakramentene. Han kommer til slutt for verdens fullendelse. "Inntil tidens fullbyrdelse vil han være den som ventes og kommer. Han ventes av menneskeheten og nasjonene, av hver eneste av oss i vår åndelige nød og elendighet."

Alle disse adventer skal fullbygges gjennom Maria. Hun forbereder og bringer om til den progressive fullbyrdelse, for dette er grunnloven: Jesus per Mariam, Jesus gjennom Maria. Troen på Maria er like gammel som Kirken. Men man må skille tro fra forståelsen av troen. Den siste må alltid oppnås på nytt og stimuleres og dypnes igjen ved den hellige ånds tilspørsel. (Ifølge biskop Kerkhoff.)

Slik fremmer dyptgående fromhet mot Maria kjærligheten til Kristus, med en dyptgående kjærlighet til Kristus fremmer takknemligheten til Faderen. Dronningmoren med den kommende verdensfrelser som barn og dronningen med foldede hender, er de ikke gaver til vår tid som kan lede til et dybere forståelse og mer trofast disiplskap i tjenesten for Guds-kongen?! "Alt og i alt Kristus!"

Ordene

Form, ord og innhold er den naturlige gangen i livet. Slik her ved begynnelsen har de to bildene stått, til tross for som levende person, som Verdensdronning og Dronningen av de fattige sjelene. Sandhetene angitt i bildet ble deretter supplert og dypnet gjennom livet og ordene. For å klargjøre, kan de få ord nå listes opp i historisk rekkefølge.

Den 7. april 1938 overrasket Anni seg ved å se apparisjonen tre ganger. Når hun ble spurt: "Vil De si noe mer?", kommer svaret med en meget søt stemme: "Barn, be mye flere!"

Den 12. mai 1938 spurte Grete: "Skal vi få syke?" Svar: "Ikke enda!" "Skal vi komme tilbake hver kveld?" "Ja."

Den 27. mars 1939, til alle spørsmål, bare en nikk.

Den 5. april 1939 spør Mary Ganseforth: «Mamma, hva vil du ellers bli tilbedt som?» «Som Universets Dronning og de fattige sjelers dronning!» «Hvordan skal vi da be deg?» «I den laurentinske litanien!»

24. oktober 1939 «Avslør alt det jeg har fortalt deg for presteskapet!»

Den 25. januar 1940 sa oppsyningen, som så ut til å være meget alvorlig og deretter gråtende: «Barn, be!»

Den 19. oktober 1940 fikk hvert barn et hemmelig for Den Hellige Fader. Deretter sa hun til dem alle sammen: «Fortell dette bare den hellige fader!» Når de spørte hva syke mennesker du skal helbrede, var svaret: «Jeg vil kun helbrede dem som kommer med rett ånd.»

1. november 1940 Grete: «Mamma, kommer du tilbake?» «Ja.»

Den 3. november 1940 fikk hvert barn et hemmelig med notisen til alle: «Dette skal dere holde for dere selv og fortelle ingen.» Deretter følger: «Nå, kære barn! Som en avskjedsvelsignelse! Bliv trofast og god mot Gud! Be rosariet ofte og gjerne! Nå, farvel, kære barn! Farvel i himmelen!» «Kommer du ikke tilbake noen gang?» «Nei.»

Merknad: dette er de få ordene som hørtes fra barna på tre år, pluss hemmelighetene. I løpet av seks måneder kommer det ingen ord i det hele tatt, bare smil og nikking. Hva barnas tålmodighet ble satt på en hard prøve, men også deres sannhetskjærlighet! Hvad fantasi ikke kunne ha oppnådd på den tiden! Men hvor tiltalende må oppsyningen ha vært at barna holdt ut i trods for det og under så vanskelige omstendigheter! Men når, etter halvannen måned, bryter oppsyningen sin taushet første gang, er de få ordene: «Barn be fortsatt mye!» Og de gikk til å be, hver kveld i mørket....

«Ropte folk på angstefulle netter, til hvem Gud gav løftet!» Hvem tenker ikke på denne gamle adventsropen i troens nød i de dagene! Mange ting kunne sies om ordene. Det første ord etter halvannet års taushet «Barn be fortsatt mye!» «Fortsatt» ... Professoren prøver å «avskrekke barna fra for mye religiøs opplæring.» Oppsyningen sier: «Be fortsatt mye!» Dette ordet gis til Anni, men hun formidler det. «Barn» , så dette gjelder alle, de fire og oss også! Det blir ikke sagt i en energisk kommende tone, men med en «søt stemme»!

"Syk..." "Ikke enda!" Det var nettopp helbredelsene av syke som satte folk i bevegelse under Frelserens levetid. Samme gjelder og skjer fortsatt idag på pilegrimssteder. Så heter det i Altötting: "De som ber blir takknemlige, de takknemlige blir lovprisende, de lovprisende blir elskende!"

"Syke ble ført til Ham, og Han helbredet dem alle." "Hvis du ikke tror mine ord, så tro da min gjerning!" sa Herren. Men det står også: "Han kunne ikke utføre under i stedet på grunn av deres tvil!" "Uten tro er det umulig å tilfredsstille Gud!" Så når barna spør om de syke, følger de en sund troende holdning.

"Ikke enda!" behøver ikke være et avvis. Nå er det noe viktigere, bønnen. Dette viser svaret på neste spørsmål: "Skal vi be hver kveld?" Svaret er klart og avgjørende: "Ja."! Men dette betyr for barna: alltid å risikere å bli tatt, avstå fra hvile og søvn, regne med værforholdene, etter en lang dag, særlig om sommeren, anstrenge from bønn! "Himmelriket lider våld, og bare de som bruker våld tar det!"

Den 27. mars 1937 bekrefter Hun ved å nikke at Hun vil si noe snart. Dette skjer den 5. april 1937, altså onsdag før påsken 1937. "Universets Dronning" Hvorfor ikke "Verdens Dronning"? Det kunne sies mye om dette, historisk, bibelsk og teologisk! Man kan likestille begge begrepene hvis man forstår verden som hele skapelsen. Men uttrykket har blitt sterkt innsnevret og gir ofte ikke tilstrekkelig utsyn over universet!

"Verden er i ulykke," "Verden med sin begjær forgår!" "Ikke la deg forme etter verden!" "Barn av verden, barn av lys!" Denne skala kunne utvides vilkårlig. På grunn av den geosentriske verdensbilde blir vår syn stadig mer innsnevret. Ikke uten grunn brukte Pius XII uttrykket "Regina dell'unniverso" i Mariabønnen, samt i hans sirkulære brev. Desverre har han funnet lite støtte blant noen teologer, enten av smaltsinn eller uvitende. Selv Det liturgiske instituttet i Trier valgte bevisst "verd" som oversettelse i ovennevnte bønne fordi det var "språklig lettere!"

Når Maria Ganseforth ble spurt om at det skulle hete Verdens Dronning, svarte hun: "Men Gudmor sa Universets Dronning!" Det er tittelen som allerede var vanlig hos grekerne siden oldtiden med "Pantanassa - allhersker". Tilfeldigvis er det faktisk en motpart til "Universets Konge", så det er helt og holdent en liturgisk tittel!

Hvert år på Maria Offerfest leser vi ordene til Johannes av Damaskus de fide orthdoxa: "Ho blei i sannheit Frue over alt skapt, fordi ho blei Mor åt Skaparen!" Dette sa òg Pius XII allerede i 1956, syv år seinare: "Maria er Universets Dronning av skjebne, gjennom tilverking og innsettelse i dette embetet. Og han la til: Hennes kongedømme er eit morsomt-sosialt!"

"Dronning av dei fattige sjelene" Kven er dei fattige sjelene?

1. Folk på jorda, fordi dei enno er i kamp og veit ikkje korleis denne kjempen vil enda.

2. Sjelen i rensingsstaden (skjærsilden), som ventar på frigjøringa. Det vil seie alle dei som ennå ikke har nådd himmelsk lykke, men enno ikkje eigar henne.

"Regina animarum" - er dette ikkje òg tittelen på kyrkja til tyskarane i Roma! Der begge gruppene, dei levande og dei døde, som medlemmar av den same heilage katolske og apostoliske Kyrkja, finn eit heim i den evige byen! "Lauretan Litany"-bønnen til Kyrkja med tittlane på Maria.

Låt oss no sjå på dei tre oppropa:

1. "Avslør alt det eg har sagt deg for presteskapet." 24. oktober 1939

2. "Fortel dette berre til den heilage Faderen." 19. oktober 1940

3. "Dette skal du halda for deg sjølv og fortel ingen." 3. november 1940

Til 1: Paulus snakkar i 1 Kor. 12, 2 ff om dei ulike nådegåvene, (epistelen på den tiande sundagen etter pinse) og legg til: "Alt dette skjer gjennom same Ånd, som deler ut til kvar slik han vil!" Men Den heilage Ånden har innstifta Kyrkja som forvaltar av nådene, og i ho presteskapet. Dei troande blir fyrst vissa til prestane, som igjen må stå og vera i kontakt med biskopane. Sognpresten i Heede har alltid informert biskopen!

Til 2: Av dei politiske tilhøva og enda meir av krigshendingane blei sambandet med Roma gjort vanskelegare. Ein ville grunnleggja ei tysk kyrkje frå Roma. Så kan ein merka seg på dette oppropet. Men la oss nøyast oss med nokre tankar. Kvar barn får sitt heimelege individuelt. Kvart er individuelt medlem av Kristi lekam og ansvarleg for det hele, medansvarleg for Guds rike. Det er som ein belønning og lovprisning av vår mest salige erkebiskop for troskapen hans til Roma at allereie borna har blitt vissa til den heilage Faderen. Korleis kommunikasjonen skulle skje, blir ikkje sagt. På instruks frå sognpresten skreiv barna kvar sitt heimelege ned og la det over til biskopen for vidareformidling. Så er det ikkje berre samband i bøn med kvarandre, men òg med hovudet av Kyrkja, paven!

Til 3: Hver av de fire jentene får et meget personlig ord, en hemmelighet, som er ment bare for den selv helt alene. Det finnes privatliv, som må respekteres fullt ut, fordi hver enkelt er individuell personlighet, en unik tanke hos Skaperen. Også den begavede mannen og han enda mer har sine personlige distrikter. Han er ikke et fritt vilt for andre som har gjort og fortsatt gjør sitt liv mulig til martyrdom, til pin! Den sanne lederen og brudgommen av sjelene er Frelseren. Folk er bare stedfortreedere. Denne tanken uttrykkes svært fin i encyklikaen "Mystici corporis". Så det finnes graderinger av ansvar! Det finnes menighetsfamilien eller bispedømmet, så den universelle kirken med paven. Likevel forblir den individuelle sjelen fullt ansvarlig for sine handlinger og må gi redegjørelse også en gang helt personlig.

Slik hjelper Dronningen, eller snarere Dronningen, å bygge Kongedømmet til Hennes guddommelige Sønn i sjelene, i fellesskapene og i verden. Hun leder og veileder gjennom tre år og gir svært personlige instruksjoner på slutten. Barnene har møtt moren og den guddommelige sønnen. I tilfelle av den avgående Morens velsignelse legges det til, og invitasjonen til å be Rosariet. I denne bønnen har de alltid møtet med Moren for øynene fra øyeblikket for deres første møte til Hennes himmelfart. Så, for dem som en avslutning på disse hendelsesrike år og oppmuntring, er ordene til den avgående moren "Farvel i Himmel!"

Hva fin åndelig veiledning står bak dette, og hvordan kunstig å si så mye på så kort tid med så få ord! Dronningen av Universet, Dronningen av fattige sjeler Hun er også dronningen over denne glorreiche bønnen til kristne, Dronningen av den aller helligste Rosariet.

Bønn til Vår Frue av Heede

Kjære Vår Frue av Heede, dronning over de fattige sjelene i skjærsilden, hør våre glødende bøner for lindring av disse lidende sjeler.

Som du er den sanne kjærlighetens mor til barmhjertigheten, la nådene fra ditt ubesmittede hjerte trenge inn i dette mørke fengsel for rening og falle som en frisk dug på dem som lidder der.

Og du, kjæreste forsvarer, be din guddommelige sønn om å la de uendelige fortjenestene av hans kostbare blod trenge inn i mørket som et håp og lys for fattige sjeler, spesielt dem som er registrert i Skjærsildsligan, og sjelene til ... (sett inn navn), gjennom fortjenestene av Jesus Kristus Vår Herre.